Nok en gang ..

I går morges da jeg var ferdig på nattevakt (som var ekstremt travel btw!) hadde jeg fått en melding av pappan min hvor det sto at han hadde sovet lite, og hadde sterke smerter og ikke viste hvor han skulle gjøre av seg. Jeg ringte ham da jeg kom hjem og hørte på stemmen hans at han var på gråten. Jeg overtalte ham til å ringe til 113 for å få hjelp til å komme seg inn på sykehuset. Man må ikke være på dødens rand for å få hjelp! Men nei de kunne ikke bare komme og hente sånn, det måtte en lege bestemme først så han ble satt over til legevakten. Der skulle en lege ringe tilbake. MY ASS!! Jeg ringte legevakta og kjefta på dem, og spurte hvordan i all verden pappa skulle klare å komme seg inn dit på egenhånd? Han kunne vel ta taxi? Jeg kokte innvendig og sa at nei, jeg drar og henter ham selv og kommer inn. Da fikk jeg spmet: får du ham inn i bilen da? Nei det vet jeg ikke sa jeg, men har jeg noe valg? Jeg og samboer dro rett ut til pappa for å kjøre ham inn til legevakten. Pakket en bag med ting og vi støtte pappa ut på hver vår side. Men vel utenfor døren klarte ikke pappa å løfte bena mer og "knakk" sammen. Vi hadde ikke sjans i havet til å få med oss pappa. Så jeg ringte til legevakta og forklarte situasjonen. Etter MYE om og men kunne de sende en ambulanse, den var der om en time. Det seriøst eksploderte inni meg! 1 TIME!! er du spinnvill eller? Vi sitter ute og kommer ikke lengre, ikke klarer jeg å hjelpe pappa inn igjen heller. 1 time er ikke akseptabelt. Greit, da kom det en ambulanse om 15 minutter. FINT!

Vel inne på legevakten ble pappa 1.prioritet og ble sendt på akuttmottaket. Jeg måtte sitte på venterommet og skulle bli hentet når pappa var kommet inn på ett us.rom. Jeg henvendte meg 2 ggr i resepsjonen og spurte hvilket rom han kom på for jeg hørte at han kom. Nei jeg måtte pent vente, de kom og hentet meg når det var klart. Nå var klokken 10:30 og jeg var dødssliten. Dette fant jeg meg ikke i og stilte meg ved døren inn til akuttmottaket og alle us.rommene. Jeg grep tak i første spl som kom gående og spurte om han kunne si meg hvor min far lå. Han bare: ehhh ... legen er der inne nå. JA! og det var akkurat poenget mitt, jeg skulle være med på visitten når legen var der! Ere mulig altså!! Etter litt overtalelse fikk jeg vite at han lå på us 8. Jeg strente inn og pappa lyste opp når jeg kom inn, nevrologen var allerede i gang med å stille medisinke spm og pappa har ikke så god hukommelse lengre og det er en grunn til at jeg skal være med. Sykepleieren inne på rommet var en herlig liten skapning - hun var rett og slett fantastisk! Legen var bare en medisinerstudent men han var veldig nøye, og gjorde vel egentlig de samme undersøkelsene 3 ggr for å være sikker. Han var ikke helt stø enda så jeg :) Hehe.. må jo smile litt også! Ekke bare greit å være turnuslege og stå der alene og sette en diagnose på en mann med store smerter. Klokken 12:45 blir vi endelig trillet opp på nevrologisk avd 3C. Vi blir møtt av 2 vennlige damer som hjalp pappan min med å komme over i en bedre seng. Jeg hentet mat til pappa, ordnet med mobilen i lader, fikset noen blader og satt litt hos ham mens en av damene hentet "dop" til ham. Klokken 14:00 reiste jeg hjem med taxi, det sprut regnet ute! Det var en velsignelse å komme hjem og stupe i seng. Jeg hadde snakket med mine kollegaer på avdelingen der jeg jobber som skulle finne en til å gå for meg natten som kom, jeg var ikke i stand til det. Herlige dere <3 TUSEN TAKK!

Tror aldri jeg har sovnet så fort før! Pappa har det bra, men fortsatt mye smerter.