I natt var ingen vanlig natt... jeg jobber på en akuttpost som sykepleier hvor det kommer inn pasienter hele døgnet .. mange er veldig syke, noen er døende, men det finnes enkelte som bare trenger å være til observasjon ett par timer..
Natten i går kveld startet som den pleier .. Hilse på kollegaene mine som går av kveldsvakt, sette seg ned og skravle litt, og lese rapport.. Vi har allerede en pasient som er kommet inn som er kjempesyk, han er døende og det er satt HLR - (noe som betyr at når pasientens liv ebber ut, og dør skal vi ikke starte hjerte og lungeredning, men pasienten skal få dø i fred).. Jeg og min nattkollega deler oss og det er hun som får ansvaret for den døende gamle mannen.. Jeg har fått andre pasienter å passe på, 2 av de kjenner jeg fra forrige natt - enda det er ikke vanlig å ha overliggere på vår post! Jeg tar en hilse runde og viser meg frem - her er jeg, og det er jeg som skal passe på dere i natt! Jeg får en meldt en dårlig pasient med kols nesten med en gang kveldsvakten har gått hjem. Pasienten bruker en pustemaskin om natten som h*n har med seg hjemmefra.. Min kollega lurer på om jeg kan bli med inn til den syke mannen, for hun synes han er blitt litt dårligere.. Når jeg kommer inn så ser jeg at han puster tungt og har det tøft.. Men mannen er fortsatt klar i hodet og sier selv innimellom gispene at han ikke har vondt, og at han føler seg ok.. Mannen ligger med en telemetri som overvåker hjerterytmen hans, som en annen avdeling sitter og følger med på ..
Vi pusler rundt den syke mannen, han skulle hatt lagt ned en sonde for å få opp luft fra magen .. Vi legger den forsiktig ned inn gjennom nesen og ber mannen svelge, han gjør så godt han kan - det er vanskelig å svelge en slange som skal nedover i halsen din .. Men han klarer det utmerket, brekker seg noen ganger men det er vanlig. Vi skal aspirere luft fra magen men det viser seg at det ikke går, det kommer ingenting.. Så vi tar ut sonden igjen.. stakkars gamle mannen, alt det for ingenting.. etter at vi har tatt den ut så kaster han opp.. uff.. Han får litt vann og jeg smører leppene hans med vaselin..
Jeg pusler rundt mine pasienter. Og min pasient med kols har det relativt bra selv om jeg hører at det surkler fra lungene.. Jeg tar en blodgass, og treffer på 2 forsøk! Pasienten er flink og smiler med min lykke når jeg treffer pulsåren.. Jeg antar h*n smiler fordi jeg slipper å stikke mer, da denne blodprøven er fryktelig vond.. Resultatene fra prøven blir lest av i ett syre/base apparat og jeg snakker med legen.. Legen er fornøyd med svarene og lar ting være inntil videre!
Jeg setter meg ned for å skrive litt rapport like etter midnatt, da telefonen ringer fra overvåkingsavd. Vi må inn til den syke mannen, pulsen synker.. Vi løper inn så fort bena kan bære oss og står ved sengen hans og holder ham i hånden.. Stryker ham over håret og prater med ham.. Og mens vi er hos ham, sovner han stille inn.. Jeg er glad du fikk slippe taket, og at det gikk fort kjære gamle mannen.. jeg er glad du ikke hadde det vondt og at vi fikk være hos deg når du forlot dette livet.. Jeg sender varme tanker til dine barn og din kone, som sitter igjen med sorgen som du etterlot deg.. Jeg hilste såvidt på din kone når hun kom for å ta farvel med deg, de såre øynene og tårene som truet med å flomme over..
Å miste noen kan man aldri bli forberedt på .. det er like vanskelig hver eneste gang.. Jeg har enda ikke opplevd å miste noen som står meg nær og jeg gruer meg for den dagen det er min tur.. Jeg kan ikke tenke meg hvilken ekstra belastning det er å miste noen i en høytid som denne, de neste vil aldri bli den samme.. Jeg tenker på deg, du gamle gode mannen.. Jeg ønsker deg god hvile og lykke på din nye reise.. Takk for at jeg fikk være hos deg dine siste timer i dette livet..
Senere utpå natten blir en av mine pasienter akutt dårlig. H*n kaster opp blodkoagler og rent blod.. Pusten blir dårligere og det surkler.. Metningen er på 77 % .. Vi setter på en maske og skrur opp oksygenet til 5 liter og metningen stiger til 89 %.. Vi får hjelp av en annen avd som er mer drevne på slike situasjoner - tusen takk til dere - De står sammen med oss hele veien.. Pasienten får tilført medikamenter for å stoppe blødningen og bedre pusten, uten særlig hell.. Legen kommer og det bestemmes at pasienten skal over til en overvåkingsavd .. Vi triller avgårde med en gang og pasienten får den hjelpen h*n trenger.. mot morgenen får jeg vite at h*n har det bra igjen og er på bedringens vei! Takk til mine kollegaer, og andre pasienter på vår avd i natt som var tålmodige og ventet noen ekstra minutter på hjelp fordi det var travelt.
Pasienten med pustemaskinen begynner å føle seg bedre mot morgenen, til tross for at jeg ikke kan synes å høre noe bedring i pusten .. H*n spør til og med etter en kaffekopp, og blir riktig fornøyd når jeg kommer inn med en varm kopp - duften legger seg i hele rommet av nytraktet kaffe! Jeg synes ikke kaffe smaker noe godt, eller jeg bruker det kun til å dyppe pepperkaker i! Men til og med jeg synes denne duften på morgenen var himmelsk god..
