Ett halvt milligram dynamitt under tungen

I går formiddag dro jeg til fastlegen min (kl 14) fordi jeg hadde vondt i brystet på venstre side. Det startet egentlig kvelden før men da tenkte jeg ikke noe over det, og regnet med det ville gå over. Men da jeg sto opp så var smertene der fortsatt og de var mer intense. Det var klemmende smerter som kom og gikk, det prikket i venstre arm og jeg følte meg nummen. Kvalm var jeg også, og følte jeg kunne kaste opp hvert øyeblikk. Vel nede hos doktoren tok de ett ekg av meg som ikke viste noe infarkt og etter konsultasjonen inne hos legen bestemte hun seg for å legge meg inn på sykehuset til observasjon da ei jente på 24 år ikke skal ha brystsmerter! Min kjære kjørte meg ned til akuttmottaket og jeg sendte ham hjem, fordi det kunne hende jeg måtte bli der over natten og da trengte jeg litt ting uansett så da kunne han heller kom ned litt senere. På mottaket ble jeg tatt imot og skrevet inn. Jeg sendte sms til min søster om at jeg var på akuttmottaket og hun var akkurat da på vei for å besøke pappa som er inneliggende på sykehuset for øyeblikket. Hun ringte mamma og fortalte det som foregikk og hu fikk litt hetta, jeg hadde ikke kommet så langt som å gi beskjed til henne enda. Mamma ble ett lite nervevrak noen timer. Søsteren kom på mottaket og hadde tatt med seg pappa som var litt nervevrak han også fordi jeg hadde vondt i brystet. Så jeg hadde selskap mens jg ventet. Så ble jeg hentet av en spl og jeg ble liggende på undersøkelsesrom 004. Hun tok litt målinger av meg og la inn en veneflon. Må bare få understreke det at jeg liker virkelig ikke å være pasienten, jeg liker å ha kontrollen og være personen i hvitt. Tror aldri jeg vil venne meg til det å være "på den andre siden". Først ville spl ikke gi meg noe medisiner, men så ombestemte hun seg og ga meg ett halvt milligram nitroglyserin - liten gul tbl - under tungen. Den løste seg virkelig raskt opp og smakte egentlig ikke noe. Men den ga meg en dundrendes hodepine - kjentes ut som noen hadde skrudd en tvinge på hodet mitt og strammet den ekstra hardt fast.

Jeg ba spl'eren om å hente familien min men det fikk hun aldri rotet seg til å gjøre så jeg sendte en sms til søstern med rom nr mitt så kom de fant frem på egenhånd. Skal man ha noe gjort så får man gjøre det selv! :) Men den gule tblen hadde effekt den! Hurra! Smertene og kvalmen forsvant ikke lenge etterpå og det var jammen en deilig følelse. Blodprøver ble tatt og mamma maste x-antall ganger om vi var sikre på at hun ikke skulle komme innover. Til slutt ble jeg "lei" og sa at greit hu kunne komme om hu ville, men det var ikke nødvendig for min del. Seriøst, ti minutter etterpå sto hun ved siden av båren min. Hva er det ikke mammaer får til spør jeg bare? Tror det hjalp mamma mer enn meg at hun var der. Men skjønner henne veldig godt, hvem vil vel ikke være sammen med barnet sitt når det er på sykehuset? Kort tid etter at mamma kom så ble vi kastet ut av rommet jeg lå på da en eldre dame trengte det mer. Det var helt i orden for meg så jeg satte meg ute i venterommet sammen med folka mine. Tekstet stadig med min kjære på tlfen som ble mer og mer bekymret for meg og gikk på nåler hjemme. Etter en stund måtte søs og pappa dra så da ble mamma igjen sammen med meg. Fikk kjøpt meg en piano rislunsj da jeg ikke hadde spist noe enda den dagen fordi magen lagde ett verre leven da den gjorde krav på sin rett, nå var kl 18.

Det varte og rakk, og varte enda litt til. Når klokken nærmet seg 19:30 begynte jeg å mase om skulle det ikke komme en lege og se til meg snart? Og hva skjer liksom? Joda, men det var mye å gjøre. Det hadde vært en trafikkulykke og en nær hjertestans så ting hadde stått stille ett par timer. Jeg ble hentet når legen var klar. Etter knappe ett kvarter kjente jeg at det begynte å stikke litt i brystet igjen og det prikket i armen, kvalmen holdt seg for god til å komme! *jippi* Jeg ga beskjed til spl og hun ba meg si fra om det ble verre. Litt etter kl 20 ble jeg hentet og henvist til en båre, legen kom straks nå. Klokken 20:30 var fortsatt ikke legen kommet og spleren var overrasket, for han hadde bedt henne hente meg for en halvtime siden. Og mine kjære arbeidskollegaer, dere vil ikke tro hva jeg fikk tilbud om? MAT! Uten å ha spurt selv engang. Det er ett mirakel. Aldri har 2 brødskiver smakt så godt før. Jeg fikk to ferdigsmurte skiver i snittform med ost/skinke, paprika og agurk. Noe kjøtt vil jeg ikke ha, så det og papriaken gikk i søpla. Litt før klokken 21 ville de igjen ha meg inn på ett rom, fordi legen ville prate med meg der. Jeg ble trillet inn, enda jeg virkelig insisterte på å gå selv. Det var en ung og fersk turnuslege som skrev meg inn. Blodprøvene mine var fine. Negativ troponin (hjerte-enzym) og ingen infeksjonstegn. De viste ikke helt hva mine smerter kom av, kanskje noe muskulært? Etter en 10 minutters samtale fortalte den unge mannen at jeg kunne få reise hjem, han skulle bare konferere med ass.legen først. Lykkelig ble jeg og seponerte min egen veneflon! Det synes mamma var helt forferdelig og kastet nesten opp. Nesten like etter at turnuslegen gikk ut så kom spleren inn. Jeg kunne ikke reise enda. De måtte ha en d-dimer (bl.prøve for å sjekke om dt er indikasjon for blodpropp) og en blodgass fordi jeg hadde Pcos (post cystolisk ovarie syndrom, har forklart dette i tidligere innlegg hva det er). Hvorfor de trengte den blodgassen pga det fikk jeg aldri noe godt svar på, men så har jeg vært igjennom det også. Jeg tar jo blodgass selv på mine pasienter og vet at den er veldig vond om du ikke stikker riktig med en gang. Det settes jo tross alt en kanyle rett ned i pulsåren! Spleren var flink hun, traff med en gang :) Det gjorde ikke vondt egentlig, men jeg kjente det jo! Nærmere kl 22 kom turnuslegen inn igjen og forkynte at alt var bra og jeg kunne reise hjem :) Jeg burde ta det med ro noen dager og se ann formen min. Og skulle jeg få vondt igjen måtte jeg bare ta kontakt! Når jeg ringte min kjære og sa han kunne hente meg, kunne jeg høre i andre enden at han pustet lettet ut. Tusen takk til familien min som satt sammen med meg og til alle dere andre som tenkte på meg. Det varmer ett lite hjerte! <3